Vi leser om det til stadighet, at både politikere og finansinstitusjoner ønsker seg et kontantløst samfunn hvor alle betalinger og transaksjoner enten foregår via bankoverførsler eller andre elektroniske betalingsløsninger. Begrunnelsene for dette er blant annet bedre oversikt over alle kjøp og salg man har foretatt, og ikke minst på grunn av den økte sikkerheten som ligger i dette i forbindelse med mindre risiko for ran og andre økonomiske mishendelser.
At man kan betale for varer og tjenester med debetkort og ulike kredittkort er ingen nyhet, men hva med alle de andre situasjonene som krever en eller annen form for betaling? Typisk ved varekjøp og annen handel privatpersoner i mellom, eller på steder hvor elektroniske tjenester ikke alltid er tilgjengelig.
Tryggere betaling
Måten man kan oppnå dette på er enten ved direkte overførsler mellom bankkontoer ved hjelp av nettbank, eller overføring ved hjelp av noen av de mange mobile betalingsløsningene som finnes som for eksempel Vipps eller MobilePay. Begge de to sistnevnte kan erstatte kontanter i forhold til handel mellom privatpersoner, de er hurtige (pengene overføres umiddelbart), og de er sporbare. Det vil si at man i ettertid kan se hvem man har betalt hva til.
Alt i alt kan det godt virke som en god ide med en verden helt uten kontanter hvor alle transaksjoner og betalinger foregår elektronisk, da dette utvilsomt vil føre til mindre tyveri og ran, man kan ikke miste pengene som ved å ha dem liggende i en lommebok, og man har betraktelig bedre kontroll over hva man bruker og hvor man har brukt dem.
Mange motargumenter
De mange fordelene til tross, det finnes en del ulemper også. For det første vil finansinstitusjonene og bankene utvilsomt ta seg betalt for disse tjenestene i form av renter og gebyrer, og det blir en del administrasjon i forhold til opprettelse av nettsystemer som kan håndtere dette.
En annen ting er at et slikt samfunn blir svært transparent i forhold til hva man bruker penger på, og det er nærliggende å anta statlige organisasjoner ville kreve innsyn, for eksempel med tanke på skatt og hvitvasking av penger tilegnet gjennom kriminell virksomhet.
Ved direkte bankoverførsel mellom kontoer i forskjellige banker vil det også ligge en naturlig treghet i systemene, da slike transaksjoner gjerne skal innom Norges Bank for godkjenning. Det er lite ønskelig med flere dagers ventetid på betalingene, spesielt ved handel mellom private. Riktignok kan tjenester som Vipps og MobilePay håndtere dette på en tilfredsstillende måte, men det forutsetter at man har en mobiltelefon tilgjengelig, og da fortrinnsvis med et operativsystem som kan håndtere de appene som kreves.
Ikke alle kan få
Uansett hvilke elektroniske løsninger som finnes, har de alle det til felles at det forutsetter man har tilgang til en bankkonto. Noe de fleste i dag nok regner som en selvfølge, men dessverre er det ikke alltid slik. Er man utenlandsk statsborger og arbeider midlertidig i Norge, eller man har betalingsanmerkninger, eller enda verre, er straffedømt for økonomisk utroskap eller svindel, kan det straks bli vanskelig å overtale en bank til å tillate at man får åpnet en konto.
Riktignok sier finansloven at bankene er pliktige til å stille en lønnskonto til disposisjon hvis man ønsker det, men de plikter ikke å tilby hverken bankkort eller nettbank til innehaveren. Dette betyr at eneste mulighet en i denne situasjonen har til å få tilgang til pengene sine, er å fysisk oppsøke en filial og ta dem ut på «gamlemåten» – hvilket vil si, over disk. Denne kundegruppen vil til enhver tid være helt avhengige av kontanter og dermed også utelukket fra det digitale betalingssamfunnet.
